onsdag 23. februar 2011

KLAGER VI FOR MYE OVER BAGATELLER?

Jeg var ute å gikk meg tur i dag i det strålende solskinnet og begyndte som vanlig å tenke over livet.
Og det slo meg at vi egentlig klager alt for mye.Vi klager over små bagateller i hverdagen og gjør de større enn de var, da de dukket opp.Vi lar oss rett og slett irritere over småting som vi med letthet kunne ha oversett. Er det litt slik at vi så gjerne skulle hatt siste ordet i en diskusjon, eller er det bare slik at vi lar vårt eget dårlige humør gå utover andre.La oss reflektere litt over oss selv i hverdagen. Kjefter vi og klager mye på filleting?. Ja, jeg tror det.Kanskje det er på tide med litt selvransakelse.Spørre oss selv om det er noe vi kunne gjort anderledes.kanskje med letthet oversett. Vi tar også hverdagen vår for gitt, vi tenker ikke på hvor bra vi har det.Vi klager på kulde, på for mye snø, noen på for lite snø, på for store strømregninger, for dårlig økonomi, vi er for tykke, naboen er ikke som vi ønsker,bensin er for dyr, på at ungene ikke rydder, og over hvem som skulle sette inn oppvasken osv.

Et sitat sier..
"Hjemmet er det sted hvor vi blir behandlet best, men klager mest."

 Og hvis vi isteden for å bruke energi på å klage over bagateller, begynner å være mer takknemlige for det vi har, så vil vi ende opp med å få mer også.men hvis vi konsentrerer oss om hva vi IKKE har så vil vi aldri, aldri få nok heller.Så ved å fokusere mer på det som er positivt og godt i tilværelsen vår, så vil takknemlighetsfølelsen vokse og gi oss mer kvalitet i hverdagen. Å prise livet og være mer takknemlig i hverdagen er en holdning som kan være med på å endre omstendighetene våre.Det å verdsette livet er ikke bare et signal til hele universet, men også til vårt indre følelsesunivers.Lik energi tiltrekker lik energi.

Så hvorfor klager vi så mye når vi har det så bra? Hva er det som skal til for å glede oss.Uansett hvor godt vi har det klarer vi ikke å slutte å be om mere goder. Vi er blitt svært materiallistiske og stresser altfor mye. Men akkurat dette virker det som at vi vet om, men som vi kanskje ikke tenker over.

En sa en gang...
”Moderne mennesker er blitt tingrike og tidsfattige. Etter at vi har tilfredstilt våre primære behov, har vi kjørt oss inn i et blindspor – vi klarer ikke å slutte å hige etter mer. Begrepet ”nok” finnes ikke lenger.”

"En fattig mann klaget over at han hadde dårlige sko. Men da han en dag traff en mann som hadde mistet begge sine ben, opphørte klagen av seg selv."..Kinesisk ordtak.

Og hvis vi løfter hodet, og ser litt lengre enn til vår egen hverdag, så er det alltids noen som har det verre.

To barn løper
Den ene fordi skolen er slutt,
den andre for å ikke bli skutt.
To barn smiler
Den ene for at matteprøven gikk lett,
den andre fordi han er mett.
To barn gråter
Den ene fordi skrubbsåret blør,
den andre fordi foreldrene dør.
Det er to barn i verden.
Den ene er 10.
Den andre ble bare 9.
(ukjent)

Jeg skriver ikke om meg selv her.Men jeg hører mye på andres klaging i hverdagen.Og dette reflekterte jeg over da jeg var ute i dag.For jeg har selv, før jeg ble rammet av kreften, også beklaget meg over bagateller. Og jeg spurte meg selv i dag..hvorfor er det slik at vi må oppleve tragedier for å bli oss bevisst det gode livet..Hvorfor kan vi ikke bli vekket opp FØR vi feks ser døden i hvitøyet, eller at annet skal ramme oss ,som får oss til å åpne øynene.

Skrevet av Eva Lossius Voll.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar