mandag 20. juni 2011

Det finnes mennesker som bestandig må tråkke andre ned for selv å føle seg ovenpå.Det kan sammenlignes med fantasiens vampyrer som måtte ha andre menneskers blod for å leve.Og det finnes vel ingenting som er verre enn å komme ut for slike mennesker som tapper deg så fullstendig for energi. Og vi har vel alle vært ute for slike mennesker, så de fleste vet vel hva jeg snakker om nå..Er det kanskje slik at disse menneskene føler seg utilstrekkelig selv, har dårlig selvtillit og trenger å se andre har det vondt for å føle seg bedre.Og jeg tror det er tankene og følelsen av å ikke strekke til, en følelse av underlegenhet som kanskje har fulgt disse menneskene fra barnsben av.Jeg tror at disse menneskene ikke i bunnen er onde, men at de trenger å ta frem det indre barnet i seg å gi det kjærlighet og anerkjennelse for selv å heles.Mange av disse nedbrytende menneskene er oftest manipulerende og får oss til å tvile på oss selv uten at vi kan forklare hvorfor.De er mestere i å få frem dårlige følelser i oss og får selvtilliten vår til å synke. Disse menneskene har som oftest en skjult aggresjon i seg, og den beste måten å "ta" disse menneskene på er å ignorere dem. Overser vi dem så vil de til slutt avsløre sitt sanne jeg, for det tåler de ikke. Og når vi blir utsatt for slike mennesker så må vi ALDRI miste troen på oss selv.La ALDRI slike mennesker vinne over oss. Ikke la de plukke oss i stykker slik at vi mister all vår selvtillit. Vi må beholde troen på at vi ER gode nok i oss selv.

Skrevet av Eva L Voll





søndag 19. juni 2011

Hvordan føler du deg i dag? Kanskje litt trist, sint, deprimert, glad, eller bare har masse energi? Hvis du mangler noe i livet ditt som gjør at du ikke føler deg glad, kan det være at du tenker for mye, og lager problemene dine større enn de er.Eller kanskje du sitter fast i fortidens åk. Men en ting er sikkert...
FORTIDEN ER PASSERT..FREMTIDEN ER USIKKER..OG VI ER TILSTEDE NÅ.
VI kan bestemme oss for å slippe alt som gjør oss triste, sinte eller deprimerte.Vi kan ikke kontrollere alt som skjer i livet vårt, men vi kan kontrollere til en viss grad hvordan vi føler i våre liv.
Trist eller lykke..Frykt eller kjærlighet..Ikke vent til i morgen med å føle deg bedre..GJØR DET NÅ...SMIL FOR LIVET ER VAKKERT♫ .(ړײ)♫




Vi omgir oss med så mye vakkert i livet.•´¯`•.♥.•´¯`•
Skjønnheten i den menneskelige sjelen..Skjønnheten i hjertet og i sinnet..
Skjønnheten i den gode mann og kvinne.. Skjønnheten i naturen..Skjønnheten i himmelen og i skyene.. Skjønnheten i fjellet og i havet..Det er skjønnhet i det kreative arbeidet til mennesket..Skjønnhet i ekte vennskap..Og uendelige mye skjønnhet i kjærlighet..
Det finnes så mange velsignelser som kan glede oss i denne verden.♥



Livet er alt for kort til å kastes bort på gammelt nag, og det er også sløsing med vår indre lykke.Når noen gjør oss vondt, så tilgi mennesket men ikke handlingen.La oss le når vi kan og unnskyld oss når vi må.Gi slipp på det vi ikke kan endre.Elsk dypt og tilgi raskt.Ta sjanser. La oss gi alt vi har, og angre ingenting.Livet er alt for kort til at vi skal være ulykkelig.Vi må prøve å ta det onde med det gode.La oss smile når vi er triste og lei oss, selv om det er vanskelig. Elske det vi har og ikke strebe etter det uoppnåelige. Vi skal lære av våre feil, men aldri prøve å forandre oss som det mennesket vi er når ting ikke går vår vei.Vi må også alltid huske på at livet, uansett går videre.
♫ .(ړײ)♫




La oss leve livet fullt ut mens vi er her på jorden.Gi oss selv tilatelse til å fullbyrde våre innerste drømmer.La oss ha det moro, være litt gale, og ikke ta oss selv så høytidelig.La oss slutte med å tenke på hva "naboen" vil si.Og jeg tror foresten at "naboen" ikke vil bry seg om vi og danser og synger på plenen.Han vil vel heller le og kose seg med oss.Engstelsen for janteloven sitter for det meste bare i vårt eget hode.Vi TROR at naboen og andre ikke godtar at vi hopper ut av A4 arket.Men husk at begrensningene setter vi selv, i frykt for at vi TROR at andre har en mening om oss.Janteloven er blitt litt fin å skylde på.Er vi blitt noen tørrpinner folkens?.Er vi virkelig så redde for hva andre vil mene og si om oss.La oss slå ut håret, sette hæla i taket og tenna i tapeten.Vi har bare dette ene livet, iallefall i denne omgang.Så la oss tørre være et utmerket eksempel på å være et helt menneske. ♫ .(ړײ)♫ 



Hver morgen får vi utlevert oss 24 gyldne timer.Det er en av de få tingene i denne verden som vi får gratis.Og hvis vi hadde alle pengene i verden så kunne vi ikke kjøpe oss en ekstra time.Så la oss ta vare på denne uvurderlige skatten som er gitt oss. HUSK at dette er en gave som bare finnes i ett eksemplar.Og vi må bruke den som om den er gitt oss bare en gang.Kaster vi bort denne tiden så får vi den aldri tilbake.Klokken tikker og tikker.Så LEV nå og ikke siden.♫ .(ړײ)♫



Menneskene er livets vakreste juveler.Så la oss strekke hånden ut til våre medmennesker og ta dem inn til våre hjerter.Et hjerte har uendelig kapasitet til å føle og gi kjærlighet.Et hjerte kjenner ikke farvene, ikke religionene, og ikke landegrensene.Et hjerte vet bare hva det vet, hva det blir tilført.Vi har alle et valg om å elske eller hate.Hat bringer bare smerte og sorg.Hat bringer med seg ødeleggelser og kaos.Med kjærlighet i hjertet kommer håpet.Med håpet kommer også skjønnheten rundt oss frem.La oss verdsette det gode i menneskene.Der hvor akseptens magi hersker finnes det håp for verden.Og det er hva verden trenger nå.♫ .(ړײ)♫



Vårt håp for en fredelig verden må være å komme sammen, ikke bare omfavne felles tro og verdier, men også erkjenne våre forskjeller, på måter som fremmer respekt og takknemlighet. Skal vi klare å komme oss unna de mørke skyggene og forbli i lyset, så må vi snakke med hverandre, forstå hverandre og fornye oss selv og våre oppfatninger av hverandre ♫ .(ړײ)♫



La din kjærlighet strømme igjennom universet. I hele dens høyde, dens dyp og i hele dens brede omfang.La en grenseløs kjærlighet strømme fra deg, uten hat eller findskap.Så, som du står eller går, sitter eller ligger ned, så lenge du er våken, når du tilstreber dette med hele ditt sinn, da vil du bringe himmelen til jorden.♫ .(ړײ)♫



Det er så lett å være negativ når vi tenker på fortidens mistak og vår egen ulykkelighet.Men det ligger mye selvhealing i dette hvis vi klarer å se på fortiden og oss selv i lys av disse erfaingene, i aksept og vekst. Vår fortid er en serie leksjoner vi skal lære av, og som lar oss stige til høyere nivåer av liv og kjærlighet.Alle hendelser og forhold vi har vært i, korte eller lange har også gitt oss nødvendig livserfaring.♫ .(ړײ)♫



La oss konsentrere oss om dagen i dag, for det er livet, selv livet av livet.
For i denne dagen ligger alle de realiteter og sannheter om all eksistens,lykken av å tilhøre og resultater av alle våre handlinger.
I går er i dag bare en drøm...I morgen er enda kun en visjon... Men i dag, når vi lever dagen til fulle med kjærlighet i hjertet, vil dagen i går fortone seg som en drøm full av lykke, og alle morgendager en visjon om håp ♫ .(ړײ)♫.



Noen av oss har kommet fra de mest smertefulle forhold med sterkere innsikt om hvem vi er og hva vi ønsker oss i livet. Og når vi også tenker over våre mistak, så var de kanskje nødvendige.Også våre snublende forsøk på vekst og fremgang har vært nødvendige. For hvert steg vi har tatt på veien har utviklet oss. Vi gikk igjennom akkurat de erfaringene vi måtte, for at vi kunne bli den vi er i dag. Men kan vi da si på grunnlag av våre opplevelser, at fortiden har vært et eneste mistak? Nei, for hadde vi ikke hatt vår fortid, på godt og vondt, så hadde vi heller ikke oppnådd den fremtiden vi ønsker oss ♫ .(ړײ)♫.



Hvis du er ulykkelig...vær ulykkelig. Ikke døm deg selv for at du føler på denne måten.Se på det heller som en endring til noe bedre. At du er motivert for en forandring.Og at du må videre på din livsvei.Kanskje så må du ta en annen vei enn du hadde tenkt i neste kryss, men det kan være veien mot en lysere fremtid.Hvis du tør å ta den ukjente veien så må du slippe taket i det som gjorde deg ulykkelig.Fjern fra livet ditt det som hindrer deg fra å være det mennesket du er ment å være.Fjern også fra tankene dine..JEG MÅ BARE..JEG SKAL BARE. Fjern den holdningen du TROR du må ha og bare VÆR. Omfavn livet ditt for det er du som har skapt det.Elsk alt du har vært, sagt og gjort.Tenk på at det er livets skole og nødvendig for å nå målet.♫(ړײ)♫



‎"Kunsten å være klok er kunsten å vite hva man skal overse."
Er et visdomsord som jeg synes sier mye.Klarer vi å overse de små bagatellene, ror vi unna mange konfrontasjoner i hverdagen.det er vel noe en og hver av oss har erfart.At en krangel som oftest starter med en bagatell.La oss heretter møte konfrontasjonen og irritasjonen uten å reagere negativt. Da vil vi merke at den dårlige stemningen glir fort over.Som oftest så er det vel vi selv som reagerer feil av forskjellige grunner..♫ .(ړײ)♫.



I det øyeblikket av dagen vår, når vi for første gang åpner øynene våre og kommet til bevissthet etter nattens søvn, er en verdifull mulighet. En mulighet til å sette tonen for hvordan vi vil håndtere det som kommer til å skje denne dagen, lik åpningsscenen i en film eller en roman.I det øyeblikket vi åpner øynene våre så er våre evner til å skape dagen vår på sitt mektigste, så vi bør overgi oss til dette første viktige kreative øyeblikket og la oss fylle oss med det som inspirerer oss mest.Feks det som gjør oss mest lykkelig. La oss fylle oss med denne gode følelsen, og åpne oss helt for skjønnheten og kjærligheten vårt daglige liv.Uansett i hvilken fase vi er i så har vi alle noe som får frem gode følelser.Så, når vi bringer denne visjonen inn i vårt sinn i dette aller første fruktbare øyeblikket av dagen vår, så vil denne positive starten sette sitt merke på hele resten av dagen.♫(ړײ)♫.Eva.Voll♥



Når vi ønsker å gi kjærlighet til noen med uselvisk motivasjon, så gjør det med en holdning av godhet.
Når vi ønsker å sende gode ønsker og kjærlige følelser til de som er i dyp sorg, så gjør det med en holdning av ydmykhet.
Når vi ønsker å se dyder istedenfor svakheter hos mennesket, så gjør det med en holdning av medfølelse.
Når vi ønsker å velsigne og oppskatte noen selv om de sverter oss, så gjør det med en holdning om tilgivelse.
Når vi ønsker å tolerere en situasjon for å kunne ta ansvar, samt også samarbeide selv om det ikke blir verdsatt, så gjør det med en holdning av ydmykhet og samtidig med selvrespekt.
I hvert sekund, hvert øyeblikk og hvert åndedrag av livet vårt er vi oppfostret i holdning.Helt fra den dagen vi ble født.La oss bruke den holdningen riktig. La oss stryke ord som arroganse,nedlatende, overlegenhet, spydighet, osv, fra vår indre ordbok.♫(ړײ)♫.




Alle vi møter i livet vårt er en budbringer på en eller annen måte.
Noen bare dumper innom for at de skal lære oss noe, og noen går ved siden av oss og veileder oss hele veien til endes.Men felles for alle er at vi trenger alle disse veilederne for å utvikle oss og transformere oss slik vi skal.Hvis vi er villige til å ta i mot den veiledningen på godt og vondt, så vil vi vokse som menneske.
Hvis vi står overfor en frustrerende situasjon med et annet menneske, så husk at uansett hvor vanskelig det kan være, uansett hvor såret vi blir, hvor vondt det gjør, så inneholder det en verdifull lærdom som vil utvikle oss positivt, selv om vi ikke ser det med en gang.♫(ړײ)♫.




Det menneskelige drama når snart sitt vendepunkt.Den store avdukingen nærmer seg.Det vil nå komme en tid da maktstrukturene i verden begynner å smuldre opp og menneskene begynner å leve med hjertet istedet, der de vil synge om en ny sannhet. Mange stemmer vil etterhvert bli med i dette koret som vil vokse seg sterkere og sterkere.Mange føtter vil gå sammen på sannhetens vei.Mange vil drømme om mulighetene for en felles fantastisk fremtid. Til tross for krisene som truer verden i dag, på alle nivå i vår sivilisasjon, så holder det globale hjertet på å våkne og slår an rytmen til en ny og fantastisk dans som kaller på oss og leder oss til en felles bedre fremtid der vi kan leve sammen
i fred og kjærlighet. ♫(ړײ)♫




Vi tror vi bare er ansvarlige for det vi gjør, men ikke for det vi tenker. Sannheten er at vi er ansvarlige for det vi tenker, fordi det er kun på dette nivået at vi har et valg og kan velge deretter. Så hva vi velger å gjøre kommer fra det vi tenker.Så tenk gode tanker om deg selv og andre ♫(ړײ)♫



Jo bedre vi kjenner oss selv, jo klarere vil målet for dette livet bli.
Våre unike talenter og evner kan gjøre en enorm forskjell i verden Så la oss følge vårt hjerte og oppdag vår skjebne. Vi er ment til å gjøre store ting. Vi er bare begrenset av vår egen visjon av hva som er mulig. Vårt formål må være å utvikle og dele de beste delene av oss selv med andre.La oss gi en gave til verden i dag i form av vår kjærlighet, lidenskap, talent og glede.La det bli vår livsoppgave her på jorden, og start nå, akkurat nå.Vi kan bli det vi ønsker hvis vi ønsker det sterkt nok.Og har vi det vi ønsker oss, så lev i kjærlighet ♫(ړײ)♫



Dypt i senteret av vår eksistens finnes det uendelig mye kjærlighet og takknemlighet.Vi må bare tillate oss å fylle hjertet vårt, sinnet vårt, bevisstheten vår og hele vårt vesen med disse gode følelsene.La de få ta over og styre hverdagen vår.La de få ta kontrollen over fryktfølelsen som ligger og gnager i overflaten.La takknemligheten over livet stråle ut i alle retninger og berøre alt i vår verden for så komme tilbake til oss og gi oss enda mer å være takknemlige for.For til mer takknemlighet vi føler, jo mer blir vi klar over uendeligheten av denne kjærligheten.Så dypt i vår eksistens finnes det uendelig mye kjærlighet og takknemlighet.Vi må bare tillate oss selv å fylle hjertet vårt med det ♫(ړײ)♫



tirsdag 14. juni 2011

HVORDAN JEG OPPLEVDE ETTERVERNET AV KREFTEN

JEG LEGGER UT DENNE HISTORIEN TIL SKREKK OG ADVARSEL FOR ANDRE SOM KAN

KOMME I SAMME SITUASJON.TA KONTROLLEN SELV ER MITT RÅD.
IKKE STOLE PÅ AT HELSENORGE GJØR DET.

Da fikk jeg lyst til å skrive litt om hvordan jeg oppfatter 
ettervernet og kontrollene av min brystkreft. Og det er ingen positiv lesning.Før jeg fikk kreft hadde jeg ingen annen erfaring med helsevesenet enn mine 5 fødsler og en innleggelse av en av mine sønner. og da jeg fikk kreft og møtte helsepersonell for første gangen ble jeg forundret og rørt over den omsorgen som de viste meg. Uansett hvor jeg var fikk jeg følelsen av at jeg var viktigst i verden. Og jeg lurte mange ganger på hva som drev de til den altoppslukende omsorgen og godheten de la for dagen. Jeg følte meg så trygg på at de gjorde alt de kunne for at jeg skulle få den behandlingen som ville gjøre meg frisk. All ros til sykepleierene og andre personell på kreftavdelingen for den gode behandlingen jeg fikk under mine 3 kreftoperasjoner og mange innleggelser under cellegiften.


 Det var etterpå systemet sviktet.Da jeg var ferdig med cellegiften i slutten av Juli 2009 og hadde siste time med behandlende kreftlege og kirurg, og sa farvel og takk for meg, så forventet jeg meg vel samme gode oppfølging de neste 5 år, før jeg skulle få eventuell friskmelding.


 Da jeg satt på kontoret for avsluttende time til min kirurg, på kirurgisk poliklinikk, og fikk alle opplysninger på når jeg skulle ha kontroller, og hvordan etc, så trodde jeg vel ikke egentlig at det var meg selv som måtte ta kontrollen på det meste, og styre alt selv. Jeg ble fortalt at det var min primærlege som skulle sørge for å holde styr på kontroller og bestille mamografi timer etc. Det eneste kirurgen gjorde var å bestille den første mamografitimen etter endt behandling.Og den skulle jeg ta 17 desember 2009.


 Alt gikk i sin skjønneste orden inntil den timenDa jeg møtte opp den 17 des. var jeg helt skjelven i buksa av angst for den kommende undersøkelsen. Jeg skulle da ta mamografi på det friske brystet. Jeg fikk beskjed om å sette meg å vente på resultatet på venterommet. Og det tok ikke lange tiden før jeg ble kalt inn til en resjekk med ultralyd. De hadde da funnet en endring de ikke likte, og etter ultralydundersøkelsen fikk jeg beskjed om at de måtte hente inn de gamle bildene av siste mamografi ,og sette de opp mot de nye, og se om endringen viste seg på begge bildene. Gjorde de det var endringen godartet. Gjorde den ikke det ville jeg bli kalt inn igjen til nye undersøkelser. De sa God Jul og jeg dro hjem. Helt i sjokk over å kanskje ha kreft i det hitill friske brystet. Jeg gikk Jula i møtet med mange rare tanker. Utvendig var jeg den samme gamle, blide oppegående mamma,n, men innvendig blødde hjertet mitt over av sorg og redsel. Skulle jeg dø nå, når jeg endelig hadde bekjempet kreften i det andre brystet. Julen gikk, og jeg hadde time hos min primærlege 4 januar. Da var jeg så nedkjørt av lite eller ingen nattesøvn i Jula at jeg måtte få sovetabletter. Antideppresiva fikk jeg også, for dødsangsten. Legen min hadde ikke enda da fått raporten og prøvesvaret angående mamografien på sin pc og heller ikke oversikt over hvilke kontroller jeg skulle ha, og når de skulle utføres. Men hun sa jeg måtte komme tilbake om enda ei uke, så ville vel prøvesvaret ligge klart. Og jeg måtte bare gå ut i fra at svaret var positivt, ettersom jeg ikke hadde hørt noe fra sykehuset. Men det trøstet ikke meg. Jeg var enda full av angst. Og jeg etterspurte en time til gynekologisk med det samme, som ble bestilt i september 2008, og som kreftlegen min sa jeg MÅTTE ha innen senest november samme år. Den kreftsorten jeg hadde kunne gi meg kreft i underlivet  og det var viktig å få dette undersøkt i rett tid sa min kreftlege. Primærlegen min ringte gynekologisk 4 januar og purret, og de sa jeg skulle få time på februar. det var slik en lang venteliste. Og jeg stod altså i kreftkontrollkø!!!!!!!.Da hadde jeg ventet i 5 mnd.


 Jeg dro tilbake til fastlegen min uken etter og satt spent på venterommet, med  angsten pent pakket inn bak den smilende fasaden min, og den hyggelige samtalen jeg hadde med sidemannen min. Da jeg igjen satt foran legen min, og hun gjentok det samme som sist uke, hadde jeg bare lyst til å grine og gi meg over. Hun prøvde å ringe til mammaklinikken, men kom ikke igjennom. Jeg hadde et direktenummer inn dit, og jeg sa jeg ville ringe selv når jeg kom hjem. Og det gjorde jeg. Jeg kom til en lite hyggelig dame som sa at prøvesvaret lå klart den 23 desember og ble sendt til MIN KIRURG !!!. Altså tilbake til kirurgisk avdeling og ikke ut til min fremtidige behandlende fastlege. Og da spurte jeg selfølgelig om hvorfor jeg ikke hadde fått time til kirurgisk lege for å få vite svaret.Og fikk til svar at det visste hun ikke. Og jeg spurte da om jeg kunne få svar på om jeg igjen hadde kreft eller ikke. Og det hadde hun heller ikke myndighet til å gi meg. Da holdt jeg på å komme igjennom røret til henne, og jeg nesten knurret frem...Hvem skal i såfall FORTELLE meg svaret....... Og da sa damen at det måtte kirurgisk lege fortelle meg. Men hun er vel i en operasjon sa jeg da, og er ganske innkompetent.Da skulle hun prøve å sette meg over til kirurgisk avdelingog der fikk jeg snakke med, endelig en hyggelig dameHun kunne etter mye leting, fortelle meg at prøvesvaret var negativt. Altså ingen kreft, men en godartet endring. Og samtidig kunne hun etter å ha lest på Pc,n sin lenge fortelle meg at jeg hadde falt mellom to stoler, og at papirene mine sto og stanget i systemet, grunnet at jeg hadde hatt mamografitimen etter avsluttende time på kirurgisk. Da gikk prøvesvaret tilbake til den legen som hadde bestilt mamografien. Og samtidig stod rapportene og alle papirene mine fast. Det var vel grunnen for at min fastlege ikke hadde fått noe angående meg på sin pc. Sykepleieren jeg snakket med lovte å sende papirene mine til fastlegen. 6 mnd etter endt kreftbehandling!!!!!!!!!


.Da jeg la på røret etter den samtalen ble jeg fast bestemt på at jeg måtte ta kontrollen for fremtidige kontroller angående kreften selv. Tenk hvis jeg hadde vært eldre og eventuelt ikke hadde hatt så nært forhold til fastlegen min. Tenk hvis prøvesvaret hadde vært kreft....tenk hvis jeg ikke hadde ressurser nok til å ordne opp selv....Da hadde jeg kunnet sittet her hjemme å vente på innkallinger til etterkontroller som ikke ville komme, grunnet at papirene mine stod fast i et system ingen hadde kontroll på. Og tenk om hvis endringen de fant virkelig hadde vært kreft, og prøvesvaret lå gjemt i en fil og jeg ikke hadde ringt selv og mast..


TENK OM!!!!!!!!!!!!!!!!!.....Jeg var så rystet at jeg tok kontrollen over livet mitt selv der og da, og ringte en privat klinikk for underlivsundersøkelse. Og time fikk jeg  14 dager etter. Jeg bestemte meg for ikke å avlyse den offentlige time på gynekologisk avdeling på St.Olav, for jeg ville se hvor lang tid det ville ta før jeg fikk den timenOg den fikk jeg 24 april!!!! 8 måneder i ventekø for kreftkontroll....Og detter er velstandslandet Norge !!!!!!!!!!!. Jeg ringte dem da og avbestilte timen og fikk renset meg skikkelig med det samme. Heldigvis stod alt bare bra til i mine nedre gemakker. Men det hadde ikke trengt å gjøre det. og mye hadde kunnet skje på 8 mnd når det gjelder kreft. jeg hadde jo en av to svulster som var agressiv.


 Opplevde etter dette enda en ting der jeg måtte ta kontrollen selv. Jeg fikk skrevet ut kreftmedisin av min kreftlege før endt behandling. Og resepten skulle holde i 6 mnd. Da jeg skulle til min fastlege for å fornye resepten i januar 2010 ,var hun usikker på styrken. Jeg hadde selfølgelig lagt igjen resepten min på apoteket for at de skulle kaste den. Regnet med at alle opplysninger som gjalt medisinen jeg skulle ha lå på dataen. Men det gjorde det selfølgelig ikke. Ingenting hadde kommet fra krefbehandlende lege på sykehuset. Og jeg ringte da til kreftavdelingen for å få vite styrken. Der fant de heller ingenting. Hverken i papirene mine eller loggen. Legen hadde ikke skrevet ned styrken, bare hvilken sort jeg hadde. De beklaget å sa jeg måtte ringe apoteket, for de hadde jo den informasjonen. Selfølgelig har de det, men er det da slik at  det er min plikt å ringe dem da!!!!! men jeg gjorde det, og fikk vite styrken så jeg endelig kunne få resepten min... ....


Da jeg hadde den avsluttende timen til kirurgen min ble det også bestilt time til plastisk kirurg for reoperasjon av puppen min. Hun sa da at jeg høyst sannsynlig ville få den operasjonen på våren dette året, da de hadde så god kapasitet på kirurgisk.Og da April kom, og jeg enda ikke hadde fått innkalling til konsultasjon, ringte jeg og etterlyste timen. Da sa en hyggelig dame etter lenge å ha studert sin pc, at jeg var falt ut av systemet grunnet flytting av avdeling, og at jeg hadde blitt lagt i en annen mal, og at jeg egentlig skulle ha vært kalt inn for lenge siden. Det var jo for meg ingen overaskelse så jeg reagerte bare hyggelig og spurte om jeg ikke kunne få time ganske  fort.Og time ble satt opp på bursdagen min 7 mai. Der har jeg nettopp vært, og en operasjon blir det ikke enda, da det har gått for kort tid etter endt behandling. Og det som jeg og min kirurgiske lege ble enige om, angående hvilken reoperasjon jeg skulle ha ble revet ned som et korthus. Plastisk kirurg sa det var hun som skulle bestemme det og ingen andre. En lite hyggelig dame spør du meg. Jeg følte hun brukte min leddgikt i mot meg og sa jeg ikke var i god nok form til å klare den store reoperasjonen, og at jeg kanskje måtte ta til takke med den mindre farlige implantatoperasjonen. Men hva har jeg ikke gått igjennom og klart ganske så bra hitill ?. 3 operasjoner, anginaanfall og lungebetennelse etter første operasjon .En beintøff og hard cellegiftrunde... Og så sier damen at den store reoperasjonen kan bli for tøff !!!!!!!!!!! Hun fikk jeg i vrangen..Det var ei dame som selv ville ha siste ordet. jeg tror ikke hun tålte at det var min kirurg og jeg som hadde kommet frem til at den største reoperasjonen ville passe meg best, noe jeg fortalte plastisk kirurg. Da sa hun bare at det var bare hun selv som tok den avgjørelsen og ingen andre. Ja,ja..Jeg er vant til å stå på selv, så jeg holdt på min avgjørelse. Og da sa hun at jeg skulle komme tilbake 6 september for ny vurdering..ja, ja..kanskje hun mente leddgikta hadde forsvunnet til da. Da jeg kom tilbake 6. September så fikk jeg en annen lege som vurderte meg på nytt, og sa jeg selfølgelig kunne få velge selv.Og da ble jag satt opp på venteliste på den store operasjonen, der de bygger opp nytt bryst av mitt eget vev,muskler,fett,hud og blodårer.Og operasjonen vil skje til høsten nå i 2011.


Dette var litt av det jeg har opplevd med helsevesenet siden kreftbehandlingen ble avsluttet. og jeg tror ikke jeg er alene om dette. Det bare understreker litt av det vi har hørt i media den siste tiden angående ettervernet av kreft og de dårlige rutinene av innkallinger til kontroll. Tror ikke sykehusene sørpå er enestående i dette tilfellet. Det jukses vel med ventelistene over det ganske land, grunnet ressursene som "  fotfolket"  får. Det vil si at det pøses ut for mye til administrasjon og lite på de som skal utføre jobben. Da blir det stress og rot både i datasystemer og til alle de som skal ha kontroll på ventelister og pasienter.Tror det først og fremst er politikkerne som må ta grep, og la sykehusadministrasjonen selv få bestemme mere over pengesekken og hvordan den skal forvaltes. For detter her er som en pyramide uten ende. Etter at politikkerne har bestemt sitt , så kommer turen til øverste helsevesen som også har sitt og si. Så kommer turen til sykehusene der det også sitter mange i administrasjonen og skal forvalte den økonomiske biten for sykehuset. Og så kommer endelig en veldig innskrumpet bit til de som virkelig utfører jobben, nemmelig legene,sykepleierene og annet personell på gulvet. Og da rekker ikke økonomien rundt. Og de må eventuelt permitere ansatte, stenge avdelinger etc. men pasientene minker ikke, så da blir det å trikse med ventelister etc, for å få ting til å gå rundt. Synd, men slik er det blitt. Tror politikkerene må kutte i den administrative pyremiden før det kan bli noe bedre for pasientene.Og så må de bli flinkere til å kjøpe private tjenester slik at pasientkøen ikke blir så lang som den er, og at pasienter slipper å dø i helsekø.Tror den sittende regjering har et ansvar på sine skuldre de må tenke over hvis de ønsker å sitte utover den perioden de har.Sporet av her litt nå, men jeg synes dette landet holder på å spore helt av.......,)

Skrevet av Eva Lossius Voll.




DEN SKJULTE SYKDOMMEN FIBROMYALGI.

Ordet Fibromyalgi kommer fra latin, Fibromyo = muskelfiber og Algi = smerte. I følge WHO er FM en revmatisk lidelse. Sykdommen ble faktisk beskrevet av amerikanske leger for mer enn 150 år siden. Likevel tok det lang tid før sykdommen ble anerkjent, og mange FM-pasienter ble tidligere avskrevet som hypokondere. FM er en kronisk lidelse, og det er hovedsaklig kvinner som rammes, men også barn, unge og menn får sykdommen. Den rammer mennesker fra alle samfunn.

Hva er symptomene på Fibromyalgi? Symptomer

De hyppigste symptomene ved fibromyalgi er:
  • Konstante smerter i muskler og ledd – kan være brennende, verkende, dyp, intens
  • Stivhet i muskler – især om morgenen
  • Forverring av smertene ved psykisk stress/uro
  • Ofte forverres smertene ved uvant fysisk aktivitet
  • Smertene forverres også ofte ved værskifte
  • Vedvarende tretthet og utmattelse

Mange opplever i tillegg andre symptomer, bl.a.:
  • Indre frost
  • Hodepine
  • Nummenhet i hender og føtter
  • Synsforstyrrelse
  • ”Klump i halsen”
  • Depresjon eller angst
  • Konsentrasjonsvansker
  • Øresus
  • Kvalme
  • Svimmelhet
  • Mageproblemer – irritert tykktarm
  • Muskelsmerter (stikkende/ brennende)
  • Smerter i muskelfester og nær ledd.
  • Muskelstivhet og stølhet.
  • Vedvarende tretthet og utmattelse.
  • Forstyrret søvnmønster.
  • Hukommelsessvikt.
  • Konsentrasjonsproblemer.
  • Hovenhetsfølelse.
  • Kraftløshet / nedsatt muskelstyrke.
  • Svimmelhet.
  • Kalde, hvite fingre.
  • Tørre øyne og tørrhet i munnen.
  • Forverring ved værskifte
  • Finner ikke rette ordene.

Hvordan stiller legen diagnosen?

Legen vil mistenke fibromyalgi hvis du har flere av de symptomer som er beskrevet ovenfor.
For å få diagnosen fibromyalgi kreves to ting:
1.      Sykehistorie med generaliserte og utbredte smerter som vart i minst 3 måneder
2.      Smerter ved trykk med finger (trykket på svare til 4 kg) på minst 11 ut av 18 bestemte punkter på kroppen
Det finnes ingen blodprøver eller bilder som kan påvise fibromyalgi.
Men legen vil oftest ta blodprøver for å utelukke andre sykdommer som kan gi likende symptomer, bl.a. stoffskiftesykdommer, mangel på visse vitaminer, depresjon o.a.


Hvordan behandles Fibromyalgi? Behandling

Da man ikke kjenner årsaken til fibromyalgi, finnes det heller ikke noen helbredende behandling.
Men det er flere ting man kan gjøre for å bedre tilstanden:
  • Fysisk trening. Selv om det på grunn av smertene kan være vanskelig med mosjon, er det nok det som har den best dokumenterte positiv effekt på fibromyalgi. Især trening i varmt vann, da det samtidig også lindrer smertene. Det er viktig å være klar over at det kan gå måneder til halve år før det er noen bedring av treningen! Så ikke gi opp.
  • Samtaler med en profesjonell – det kan være fastlegen, psykolog eller annen.
  • Psykomotorisk fysioterapi. Vanlig fysioterapi har oftest dårlig effekt på fibromyalgi. Men såkalt psykomotorisk fysioterapi som er en kombinasjon av mild fysioterapi og en forståelse av sammenhengen mellom psyke og smerter/kroppen.
  • Akupunktur. Det har vist seg at akupunktur i mange tilfeller kan bedre en del av symptomene ved fibromyalgi

Hva er utsiktene?
Det er veldig forskjellig fra pasient til pasient hvordan fibromyalgien utvikler.
Noen blir bedre med årene.
Men for en stor dels vedkommende er det tale om en kronisk lidelse med en eller annen form for konstante smerter.
Ikke så få pasienter med fibromyalgi faller etter hvert helt ut av arbeidslivet og kommer på uførepensjon.

SLIK ER DET Å HA FIBROMYALGI
OG MANGLENDE FORSTÅELSE.

- Funnene i min og andres undersøkelser viser at manglende forståelse fra omgivelsene er et vesentlig problem, og at et stort antall personer med fibromyalgi er uføretrygdet. Å være kronisk syk kan være et stigma, da de verdier som råder i samfunnet kan kollidere med det som er virkeligheten for personer med fibromyalgi. Fibromyalgipasienter har dessuten en ”usynlig” og underkjent lidelse med uklar karakter, og de opplever ofte manglende forståelse fra flere hold. Ingen kan se at en person lider av fibromyalgi. På en måte er det jo bra at ikke alle kan se at man er syk og at man blir møtt som om man var frisk, men mange opplever også at sykdommenderes ikke blir tatt på alvor (”Du ser jo så godt ut!”)
Det er en forutsetning for positiv selvfølelse at en blir forstått og trodd av viktige medmennesker. Manglende kontroll vil gjennomtrenge de fleste sider ved kronisk sykdom, noe som igjen fører til ulike opplevelser av stress. Det er påvist at den som føler seg hjelpeløs har flere stressrelaterte problemer som angst, depresjon og sviktende helse, enn personer som tror på egne evner og egen innflytelse. Har man fått en oppfatning av at smerter, nedsatt funksjonsnivå og andre negative konsekvenser ikke kan kontrolleres, har det i sin tur en negativ effekt både på smerter, søvn, engasjement og mestringsatferd, noe som igjen kan føre til økt spenning i kroppen og økt smerteopplevelse.

MIN HISTORIE♥......................................................................................................................................

Jeg vil begynne med å si at alt er psykosomatisk.Alt henger sammen.Og i mitt tilfelle så startet vel utviklingen av Fibromyalgien etter en tøff skilsmisse i 1995.Og jeg ble alene med 3 barn og økonomi.

Men det var i 1998 det smalt. Det var på dåpsdagen til nest yngste sønnen min.(Jeg er gift på nytt og har 2 gutter) Da ble jeg kjørt til legevakten med store smerter og betennelser i nakke/skulder. Det gikk da sakte over med betennelsesdempende medisiner, men helt frisk ble jeg ikke. Smertene i nakke og skulder forplantet seg nedover armer, rygg, hofter og føtter. Og jeg forstod ikke hva som feilte meg.Vevet i hender og føtter føltes som store blåmerker og det kjentes ut som om noen hadde satt strøm på meg. Det sved og brente i muskler og vev over det hele. Jeg begyndte samtidig å legge på meg og endre magereaksjoner. Synet forandret seg også, og ble til tider uklart. Balangsegangen min ble dårligere og jeg følte jeg sjanglet når jeg gikk.Vann i kroppen fikk jeg, og verst var det med varmen om sommeren. Da hovnet jeg opp i føtter og hender. Samtidig tålte jeg ikke kulde for da stivnet leddene og smertet ille. Og det verste var vel de ulidelige smertene som red kroppen min fra morgen til kveld. Og om natten vred jeg meg fra side til side uten og finne hverken rast eller ro. Og i tillegg hadde jeg et liteban som skulle ha sitt stell uansett om mamma,n var dårlig eller ikke.Jeg slet virkelig med å finne ut hva dette var i den tiden.

 Jeg hadde ikke hørt om Fibromyalgi en gang, og det ble heller ikke nevnt da. Selv trodde jeg hadde fått MS. Det ble tatt en mengde prøver av meg, og det viste seg at stoffskiftet mitt var lavt og jeg fikk medisiner for det. Men etter 1 år var kroppen likedan og stoffskiftet roet seg, noe som er naturlig etter en fødsel. Jeg oppsøkte healere og hadde kjøkkenhyllen full av alskens produkter fra helsekostbutikkene. Og prøvde det meste innen både alternativt og det offentlige helsevesen. Fysioterapi, kiropraktor,fotsoneterapi.Osteopati osv.Og healeren jeg gikk til kunne heller ikke gi meg varig helbredelse. Han var synsk ved siden av, og sa til meg at jeg kunne bare kaste de boksene med alskens urter og remedier jeg hadde stående på kjøkkehylla, og heller skaffe meg gode sko og ut å gå tur. Da forstod jeg at slik ville jeg få ha det på denne jord. I den tiden før jeg vennet meg til smertene, lå jeg og sparket oppetter veggen og skrek ut min fortvilelse og smerte. Jeg husker jeg lå og vred meg i stolen om kveldene, og kunne ikke fokusere på det som gikk på tv eller føre en normal samtale med noen. Smertene red kroppen min noe voldsomt.

Jeg trodde i min villfarelse at dette nok måtte være noe hormonelt, så etter 3 år der igjen så kom yngstemann til livet, og skulle "redde" meg fra dette helvetet som smertene var blitt. Men ikke bare derfor da. Lillebror var høyst planlagt og velkommen. Innerst inne hadde jeg nok et håp om å bli frisk etter den fødselen, noe som ikke skjedde. Og da ble jeg sendt på ryggskole. Og der ble jeg i mange år. Men det nyttet ikke.Jeg ble ikke bedre,heller verre av treningene. Og etter hver ferie var jeg betennelsesfri og etter noen uker så var det på,n igjen med betennelser.Og De ga meg opp. Legen der sa jeg hadde et kronisk betennelsessyndrom (fibromyalgi) og  anbefalte uføretrygd, noe jeg protesterte på. Jeg VILLE og SKULLE bli frisk igjen.

 Da ble jeg sendt til Smerteklinikken for utredning, og der konkluderte de med at jeg var fullstendig frisk i hodet,) jeg ble utredet for det også. Og de sa jeg aldri ville bli frisk av smertene og fibromyalgien. Og at jeg nå var kommet til veis ende, og ville jeg ikke ta imot uføretrygd, så datt jeg ut av systemet og ville ikke få mere hjelp fra det offentlige.Husker spesialisten var sint på meg.jeg hoppet av videre rehabilitering og slengte meg på lasset og åpnet Mixkiosk med postkontor sammen familie. For i restaurang og hotell næringen kunne jeg ikke lengre være. Og som selvstendig næringsdrivende kunne jeg selv bestemme i stor grad hvilke vakter jeg kunne ta og være hjemme når smertene red meg som verst. Og det fortsatte jeg med til vi av private grunner avviklet våren 2009.

Jeg har nå gitt etter for legenes "krav" og blitt 100% varig ufør.Jeg har nå på en måte vendt meg til at jeg ikke fungerer så godt, og det å ha vondt døgnet rundt.Og venne seg til det går godt an.I begynnelsen var jeg sint og bitter på skjebnen og det pusset den hadde spilt meg. Men etter hvert ble sorgen over å ikke ha en eneste time i døgnet smertefri  en del av hverdagen og  det bleknet etter som årene gikk. Og når folk spør meg hvordan jeg har det nå så nevner jeg aldri fibromyalgien. For den er blitt en del av livet mitt og jeg vet ikke hvordan det vil si å leve uten smerter lengre. Jeg har "heldigvis" glemt. Det verste er vel egentlig å ikke kunne danse mere..ikke kunne gå på ski mere..ikke kunne jogge og springe mere...ikke kunne sykle mere..ikke kunne være med ungene på turer..ikke..ikke..ikke....Alt ble et JEG KAN IKKE....

.Men vi vennet oss alle til den nye hverdagen og etterhvert fant vi oss en rutine der alle fungerer godt sammen.Guttene vet at mamma ikke klarer å være med på så mye lengre, og kjenner egentlig ikke til noe annet. Men de savner ikke noe for det. Jeg er med,men må event sette igjen ski hjemme osv.I de siste 4 år har smertene endret seg og det ble leddene som fikk smerteoppmerksomheten min. Jeg hovnet opp og ble helt stiv ved kulde Fingrene ville ikke gripe ting så godt og jeg mister ting i gulvet hele tiden.Kuler har det sprettet ut på fingrene også. Tommelen er nesten helt ubevegelig. Og jeg er nå satt opp på operasjoner i hendene og står på venteliste. Hoftene mine lever sitt eget liv. Husker fastlegen min sa til meg en gang at jeg hadde like mye styrke igjen i hoftene og bekken som en som sitter i rullestol. Til opplysning så fikk jeg også diagnosen kronisk bekkenleddsyndrom for noen år siden.Noe som ikke gjør Atrosen i hoftene noe bedre, Jeg er stiv og klarer dårlig oppoverbakker når jeg er ute og går.Det blir samme runden hver dag med to middels innlagte bakker i ruten min, noe jeg greier.

 Går jeg for langt får jeg senebetennelser i ankelen, noe jeg har hatt. Senen i ene foten er så sprø at jeg har fått diagnosen kronisk tendinose, og er ikke anbefalt turer i ulendt mark. For faller jeg og vrir foten er senen av med en gang.Unngikk operasjon siste gang med å bruke trykkbølgebehandling. En ulidelig vond behandling, men det virker. Den behandlingen sender trykkbølger inn i senen og rundt og bygger opp igjen døde celler og dødt vev.

Dette ble kanskje en sytehistorie, men meningen er å sette litt fokus på det å ha en slik skjult sykdom. For så skjult er den at jeg iallefall tidde om dette til mine medsambygdinger i alle år. Det er noen ganger jeg har hatt lyst til heller å miste den ene hånden, for da har jeg blitt SETT.Og funnet verdig.Og da har det vært et åpent sykdomsbilde istedenfor denne skjulte lidelsen.Og det er først nå, etter kreften at jeg har begyndt å snakke om det og fortelle om mine plager,Jeg har rett og slett skjemtes av å ha den sykdommen, for den er jo ikke godkjent blandt folk flest. Har hørt så mange ganger at det der er en sofasykdom,som de som ikke vil jobbe får. Og da går man jo ikke ut og proklamerer at en har samme sykdom vel. Nei, da tir man og lider i stillhet, noe jeg har gjort blandt annet. Og sikkert mange med meg. For vi ser da så forbasket godt ut, gjør vi ikke. For den sykdommem der vises ikke utenpå, den bare rir kroppen innvendig.Og psyken blir dårlig med, grunnet at det er slitsomt å ha det slik dag etter dag, måned etter måned, år etter år.Og det tærer på psyken ikke å få en hel natts søvn. Vi kan stå opp og kjenne at kroppen er mørbanket etter en natt uten søvn, men at vi må fungere for det kreves av oss. Det kreves at vi skal i jobb. Det kreves at vi skal gjenomføre dagens plikter.Det kreves at vi skal være mamma og kone/samboer. Det kreves usynlig, da vi ikke ser syk ut. Og vi orker ikke å syte og klage, så vi bare gjør det vi så usynlig kreves for. Og vi står opp til enda en ny dag like utslitt som da vi la oss.Det er å ha fibromyalgi. Men nå orker jeg ikke lengre å ti ihjel denne sykdommen. Jeg vil heve hodet og si at jeg lider av en reumatisk sykdom som heter fibromyalgi, og være stolt over å tørre å innrømme det. For det er mitt liv det gjelder, og ikke alle andres.Jeg skal tåle andres fordømmelse. For de dømmer av uvitenhet. Og da er det min plikt å opplyse dem om min sykdom, så kanskje de får forståelse for den. Og jeg kan heller ikke vente noen forståelse hvis jeg fortsetter å tie om sykdommen. Skal kanskje folk gjette seg til hva som feiler meg og hvorfor jeg går bare hjemme. Jeg tror egentlig at situasjonen bare blir verre av å prøve å dekke til fasaden. Jeg hadde iallefall vært takknemmelig hvis det hadde vært motsatt.Tror det er på tide at denne sykdommen får den anerkjennelsen den har krav på, og at vi som lider av den kan få heve hodet på like linje med de som har leddgikt eller har påvist reumatisme. For disse lidelsene er i familie med hverandre.

GIR DERE EN AFFIRMASJON DERE KAN SI TIL
DERE SELV HVER DAG.OG DET FORUNDERLIGE SKJER.
 KROPPEN TAR DET TIL SEG♥

I livet mitt er alt fullkomment.
Kroppen min er min beste venn.
Hver celle har universell intelligens.
Jeg lytter og forstår hva den vil fortelle meg.
Jeg vet den vil det beste for meg.
Jeg føler meg trygg på at jeg blir veiledet.
jeg velger å være rask og fri.
Alt er godt i min verden♥



Så til slutt et dikt jeg skrev en morgen jeg hadde en "forferdelig dag"

MIN DAG.

Jeg våkner om mårra'n lemster og støl.
Føler meg nesten som ei brødfjøl.
Så er det bare å prøve å få kroppen opp,
og det er ikke enkelt når alle varsellys
blinker rødt og sier stopp.
Har bare så lyst til å høre etter kroppen min,
og bare la den få synke ned i sengen sin.
Men fornuften seirer igjen slik den alltid gjør.
Og for å fungere er det bare å komme seg opp
slik en bør.
Hadde folk sett meg nå,
tror jeg de hadde bedt meg tilbake til sengen gå.
Jeg har det vondt og sykdommene ser ut til
å bli bare fler.
Med hjernetåke smerter, fatiquq og mer.
Kroppen protesterer mer og mer,
men det er det slettes ingen som ser.
Min sykdom synes ikke utenpå.
Bortsett fra noen kilo som kommer av eller på.
Ingen ser meg når jeg er utlada,
og bare ligger på sofaen og tenker svada.
Den gamle jobben min er mistet på veien.
Det er mange slags sorger med på denne ferden.
Jeg orker ikke lengre mer mas og press,
om å gjøre og prøve.
Nå skal alle sammen sannelig få høre.
jeg legger årene inn,
og det skal bli helt herlig både til
kropp og sinn♥


Skrevet av Eva Voll..

Det er bare å dele dette videre hvis dere kjenner til noen som kanskje
lurer på hvorfor de har smerter som ingen finner ut av...

Til opplysning så er noe av stoffet som er med her funnet på google:)






NÅR HODET OG KROPP IKKE SAMARBEIDER.

Jeg har skrevet noen tankevekkende ord om det å koble i fra hodet når arbeidet blir viktigere enn alt annet. Det handler om hvordan jeg råkjørte helsen min gjennom 15 år. Jeg nektet å lytte til kroppens signaler.Jeg SKULLE fungere lik alle andre. Og jeg tror det er derfor kreften til slutt kom og inntok kroppen min. Det var en mening i at jeg skulle til bunns og se de sanne verdiene i livet.Og til bunns gikk jeg. Men sitter her i dag og LEVER♥ Ikke bare eksisterer.Jeg har så mye å leve for.Og jeg er så glad for at jeg endelig våknet.men prisen ble drøy.

Og jeg håper med dette innlegget at jeg vil få andre til å våkne før det blir for sent.

NÅR KROPP OG HODET IKKE SAMARBEIDER!
Hodet satt på kroppen og var sjef.Da kroppen begyndte å skrante,ville ikke hodet høre på det. Grunnet at kroppen måtte jobbe og tjene penger for å være med å forsørge familien.Men ikke bare derfor.Hodet ville også føle seg verdig. At uten jobb ville nederlagfølelsen bli så stor at hodet og kroppen ville visne.Og det kunne ikke hodet la skje, så derfor bestemte hodet seg for å fortsette i samme sporet.Og da kroppen skrantet mere og mere, koblet hodet seg ifra kroppen og bare brukte kroppen som et redskap. Hodet ga kroppen en større smerteterskel og kroppen kjente ikke smerte så godt lengre, og klaget lite. Den ville bare bli frisk slik at hodet igjen ville bli fornøyd og koble seg på. Det var svært slitsomt for kroppen ikke å ha et hode å samarbeide med og få rettledning av. Ikke skjønte den når det var alvorlige ting i veien med den heller. Den følte seg totalt forvirret uten rettledning fra hodet sitt. Den eneste meldingen som kom fra den tidligere delen av kroppen var - "stå på...det her klarer du!" - Så slo hodet seg av igjen før kroppen hadde fått sagt hva den følte. At den var oppbrukt,at den var syk og sliten og trengte hvile. At den måtte få hjelp og samarbeide fra hodet. Til slutt fikk kroppen en svært alvorlig sykdom som kunne få en dødelig utgang, grunnet at alle cellene var blitt grå og utslitte av mange års kamp for å tilfredsstille hodet. Men beskjeden var fortsatt - STÅ PÅ -. Kroppen var nå så utslitt at den bare ville sette seg ned i en stol og bare sitte der,og aldri reise seg igjen. Og da den langvarige og slitsomme behandlingen av sykdommen var over,så var hodet også blitt involvert. det hadde kjent frykt. Frykt for å miste kroppen....For hva er hodet uten kropp !!!.....Hodet ble redd og forvirret og ble liggende våken om nettene og tenke. Hva skulle det gjøre hvis kroppen ikke klarte mer.Hvis kroppen døde så ville også hodet dø, selv om det følte seg friskt.Hodet kjente at dødsangsten var der og fikk problemer med å fungere. Hodet bestemte seg for å få profesjonell hjelp, og ble overtalt til et samarbeide med kroppen. At det ene ikke duger uten det andre. At kropp og hodet måtte igjen bli ett. At kroppen måtte behandles med varsomhet og respekt for at den skulle leve,og at et samarbeide måtte til♥......

Dette kan kanskje være en vekker for mange av oss,at vi må respektere vårt indre og handle deretter. At vi skal lytte til kroppens signaler :-)♥

Jeg har nå selv slitt med utmattelse i snart 2 år og prøver å strekke grenser hver dag.Men finner ut hver gang at kroppen ikke lystrer komando lengre. Den gir meg signaler på at jeg må lytte til mitt indre. Jeg må lære å slippe kontrollen.Rett og slett la kroppen få den tiden den trenger til å heles, uansett hvor lang tid den trenger.For kropp og sjel henger sammen.Og ingen av delene kan fungere uten den andre.Jeg har prøvd tankens kraft som dere ser i historien.jeg har virkelig prøvd å manipulere kroppen.men resultatet ble katastrofalt.Så de som mener at ME sitter mellom ørene tar feil.Iallefall kan den teorien ikke gjelde alle.

 Skrevet av Eva Lossius Voll