tirsdag 14. juni 2011

MEST FOR OSS SOM MANGLER EN PUPP ELLER TO.

HER HAR JEG SKREVET OM TAPSFØLELSEN JEG FIKK ETTER Å HA MISTET ET BRYST,

OG OM HVORDAN KINESIOLOGI HJALP MEG. 
EN BEHANDLING JEG BRUKTE FOR Å TA TILBAKE SELVTILLITEN ETTER BRYSTFJERNINGEN...
JEG HÅPER DETTE SKRIVET KAN HJELPE ANDRE I SAMME SITUASJON.

PUPPEN MIN! 

Alle damer har pupper. Det er vi jo født med. Og det er en del av vår kvinnelige identitet. Og i puppene ligger det mye seksualitet, selvtilit og kroppsfiksion. Hvor store er andres pupper og hvor mye strutter deres i forhold til mine osv..Hvilken bh er best, og størrelsen er også viktig. C og D cup er vel flotte bryster!!!!. Jeg startet ungdomslivet med B cup, og det fortsatte jeg med til i 40års alderen. Da fikk jeg "arven" fra morssiden min. Alle kvinnfolkene der fikk større pupper da, og mine ble ingen unntak. Jeg gikk rett opp i D cup og har siden vært der, noe jeg ble veldig "stolt "over. Og kan si at puppene kledde meg, og jeg kledde meg deretter. Klærne ble plutselig utringete, og jeg syntes puppene var det beste partiet på kroppen min. 


Helt til en sur novemberdag i 2008. Da jeg ble kalt inn til andregangs sjekk på mammaklinikken ved St.Olav, og fikk den nedslående beskjeden om at jeg hadde fått brystkreft. Men at puppen skulle berges, da mine var så store at legene sa de hadde mye å gå på rundt svulstene for å rense ut svineriet. Og da jeg kom på status noen uker etterpå, fikk jeg den nedslående beskjeden om at det fortsatt var sykt vev rundt svulstene, og at en operasjon til ikke var til å unngå. Og en ny operasjonsdag ble satt opp. Og etter enda tre uker satt jeg igjen på legens kontor og fikk fortalt at kreften desverre hadde spredd seg utover til hele  brystet, og en hasteoperasjon ble satt opp, der dem fjernet hele brystet  og skrapte og renset helt opp til kravebenet for å være sikre på at alt ble fjernet. Jeg hadde da enda ikke kjent på noen følelser angående det å skulle miste puppen Det viktigste var å få fjernet kreften. Etter operasjonen var jeg så opptatt med dren, slanger og poser festet på kroppen i flere dager, der sårveske skulle tømmes  og fylles over i en beholder som ikke måtte overstige en viss mengde. Da måtte jeg inn på St.Olav igjen. Etter noen uker fikk jeg en vattprotese for å legge i bh,en. Og etter enda noen uker så kunne jeg hente silikoninnlegget som skulle legges i en lomme i den nye bh,en. 


Og plutselig hadde såret grodd og jeg kom meg til igjen. Og fikk allverdens god tid til å starte med å fundere over hvordan jeg så ut. Så da speilet stod for tur forandret hverdagen min seg. For hvor var kvinneligheten min blitt av. Stoltheten min, feminiteten min, seksualiteten min osv. Jeg forandret meg til en person som ikke kunne vise noen "  dette nederlaget"   som jeg følte det var. Og selvtiliten brast som et eggeskall. Og uansett hvor mye mannen min fortalte meg at dette ikke berørte han, og at jeg var vakker i hans øyne uansettså hjalp det ikke.Tanken på at jeg var en halv kvinne hadde festet seg. Om nettene lå jeg med t,shirt som dekket puppene. Og når jeg iførte meg kosedressen etter å ha dusjet om kveldene, hadde jeg bestandig en fluktvei hvis det plutselig skulle dukke opp noen. For ingen måtte se nederlaget mitt.


 Slik fortsatte det igjennom hele cellegiftperioden og til etter nyttår. Og på etterjulsvinteren i år var jeg blitt så deprimert over min mislykkethet som kvinne at jeg bare måtte få gjort noe drastisk med disse tankene før de ødela meg helt, og samlivet mitt med verdens beste husbond. Jeg skulle jo etterhvert få nytt bryst, men der kom jeg jo inn i den lange helsekøen, og det var uvisst når dette kunne skje. Jeg kontaktet etterhvert svigerinna mi som er en fantastisk flink Kinesiolog og fikk time til henne. Hun bor og virker på Hitra, min bardoms øy ut ved kysten, ca 12 mil fra Lundamo der jeg bor.Skal prøve å sette ord på hva en kinesiolog gjør. Det blir å oppnå en komunikasjon med kroppen på det bevisste, underbevisste og det kroppsbevisste plan via feedback tilbake fra kroppen min. Det plukker opp min egen kunnskap om meg selv. Da fjernes mye stress og vi begynner å tenke i nye baner. Kort og enkelt fortalt så skjer det en omkobbling i hjernen vår. Kinesiologi hjelper for det meste, og er et supert redskap. Et fantastisk hjelpemiddel mot angst og depresjoner, der vi har kommet inn i et tankemønster som påvirker kroppen vår negativt, og som igjen gir oss ubalanser i systemet og gjør oss syke. Har også hatt kinesiologitimer for fibromyalgien og Atrosen min, og har fått fantastisk hjelp til å mestre smerter, som igjen gjør at jeg får en lettere og god hverdag.


Jeg kan vel aldri bli bra, da jeg har fått for mye slitasjer i leddene, men gjøre hverdagen litt mere smertefri, det kan jeg gjøre.Med kinesiologi jobbes det mye med føleslser, både genetiske, gamle og nye. For det meste er jo psykosomatisk. Det starter som regel "  mellom"   ørene, og så forplanter det seg rundt i kroppen vår. Iallefall så fikk jeg en fantastisk hjelp, og for første gang kledde jeg av meg på overkroppen uten skamfølelse og mislykkethetsfølelse. Kinesiologien endret synet på meg selv og jeg fikk igjen selvtiliten på at jeg fortsatt var like verdifull. Selv med bare en pupp. At det ikke er utseende det kommer an på, men det som bor i det indre av oss. Og jeg følte meg plutselig vakker igjen. Så nå går jeg og venter på den etterlengtende rekonstruksjonen av puppen min. Den operasjonen skal jeg ha i september i år:) Da tar de fra mitt eget vev , muskler,fett,hud og blodårer og bygger opp et nytt bryst.Ser veldig frem til det.♥

TO PUPPER SOM BLE TIL EN.

Tidligere hadde jeg to pupper, en på
hver side. Trodde i min villfarelse
at jeg for alltid gjennom livet slik
skulle skride, med de to yndige fine.
Det er bare dagen i dag vi har
papir på.Morgendagen er enda
ukjent, tåkete og grå.
Og bra er vel det, at vi ikke vet hva
som vil skje, og at dagen i dag er
viktig å holde fast ved.
Og når natten senker seg over vår
klode, så er det godt at vi ingenting
aner, overhodet.

Så kom dagen jeg helst skulle ha glemt.
Beskjeden om at kroppen min hadde
blitt invadert av noe slemt.
Den ene var visst verre enn den andre.
Og den bredde om seg med en større 
fart og mere harme.
Så til slutt etter flere runder under
grønne laken, så endte jeg opp med å
miste den ene yndige saken.
Jeg startet en rå kamp med cellegift
som all min styrke krevde.
Infeksjoner etter infeksjoner kom
og gikk, og kroppen den utålmodig
og lei strevde.

Hva er jeg blitt, etter et hardkjør
så stritt. En kvinnekropp som ikke
lengre er hel, med dype arr både utenpå
og i min sjel.
Kroppen har fått seg en knekk adskillig stor,
men er takknemmelig over at jeg fikk
være her på jord.
Det ytre kan legene gjøre noe med, det
indre må jeg selv kjempe med.
Angsten ligger på lur, når tro kommer
neste tur. Jeg vet jeg ikke skal tenke slike
tanker, når mitt hjerte i kjærlighet over
livet banker.

Jeg håpet og trodde på, at etter behandlingen
jeg en friskmelding ville få.
Men fikk fra legene et nytt sjokk, og jeg
kjente at nå hadde jeg fått nok.
Etter operasjoner så mange og lange,
sa legene "at vi håper cellegiften kommer i gang
tidsnok, slik at den eventuelle etternøler
lar seg fange".
Så jeg må enda gå å lure, og prøver så godt 
jeg kan og ikke sture.
For behandlingen jeg i 5 år må ha,
skal visst beskytte meg ganske så bra.

 Skrevet av Eva Lossius Voll



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar