søndag 17. mars 2013

Når kropp og hode ikke samarbeider !

Jeg har skrevet noen tankevekkende ord om det å koble i fra hodet når arbeidet blir viktigere enn alt annet. Det handler om hvordan jeg råkjørte helsen min gjennom 15 år. Jeg nektet å lytte til kroppens signaler.Jeg SKULLE fungere lik alle andre. Og jeg tror det er derfor kreften til slutt kom og inntok kroppen min. Det var en mening i at jeg skulle til bunns og se de sanne verdiene i livet.Og til bunns gikk jeg. Men sitter her i dag og LEVER♥ Ikke bare eksisterer.Jeg har så mye å leve for.Og jeg er så glad for at jeg endelig våknet.men prisen ble drøy.
 
Og jeg håper med dette innlegget at jeg vil få andre til å våkne før det blir for sent.
 

NÅR KROPP OG HODET IKKE SAMARBEIDER!
Hodet satt på kroppen og var sjef.Da kroppen begyndte å skrante,ville ikke hodet høre på det. Grunnet at kroppen måtte jobbe og tjene penger for å være med å forsørge familien.Men ikke bare derfor.Hodet ville også føle seg verdig. At uten jobb ville nederlagfølelsen bli så stor at hodet og kroppen ville visne.Og det kunne ikke hodet la skje, så derfor bestemte hodet seg for å fortsette i samme sporet.

Og da kroppen skrantet mere og mere, koblet hodet seg ifra kroppen og bare brukte kroppen som et redskap. Hodet ga kroppen en større smerteterskel og kroppen kjente ikke smerte så godt lengre, og klaget lite. Den ville bare bli frisk slik at hodet igjen ville bli fornøyd og koble seg på.
 
Det var svært slitsomt for kroppen ikke å ha et hode å samarbeide med og få rettledning av. Ikke skjønte den når det var alvorlige ting i veien med den heller. Den følte seg totalt forvirret uten rettledning fra hodet sitt. Den eneste meldingen som kom fra den tidligere delen av kroppen var - "stå på...det her klarer du!" - Så slo hodet seg av igjen før kroppen hadde fått sagt hva den følte. At den var oppbrukt,at den var syk og sliten og trengte hvile. At den måtte få hjelp og samarbeide fra hodet.
 
Til slutt fikk kroppen en svært alvorlig sykdom som kunne få en dødelig utgang, grunnet at alle cellene var blitt grå og utslitte av mange års kamp for å tilfredsstille hodet. Men beskjeden var fortsatt - STÅ PÅ -.
 
Kroppen var nå så utslitt at den bare ville sette seg ned i en stol og bare sitte der,og aldri reise seg igjen. Og da den langvarige og slitsomme behandlingen av sykdommen var over,så var hodet også blitt involvert. det hadde kjent frykt. Frykt for å miste kroppen....For hva er et hode uten kropp !!!.....
 
Hodet ble redd og forvirret og ble liggende våken om nettene og tenke. Hva skulle det gjøre hvis kroppen ikke klarte mer.Hvis kroppen døde så ville også hodet dø, selv om det følte seg friskt.Hodet kjente at dødsangsten var der og fikk problemer med å fungere. Hodet bestemte seg for å få profesjonell hjelp, og ble overtalt til et samarbeide med kroppen. At det ene ikke duger uten det andre. At kropp og hodet måtte igjen bli ett. At kroppen måtte behandles med varsomhet og respekt for at den skulle leve,og at et samarbeide måtte til♥......
 
Dette kan kanskje være en vekker for mange av oss,at vi må respektere vårt indre og handle deretter. At vi skal lytte til kroppens signaler :-)♥
 
Jeg sliter med utmattelse, og prøver å strekke grenser hver dag.Men finner ut hver gang at kroppen ikke lystrer komando lengre. Den gir meg signaler på at jeg må lytte til mitt indre. Jeg må lære å slippe kontrollen.Rett og slett la kroppen få den tiden den trenger til å heles, uansett hvor lang tid den trenger.For kropp og sjel henger sammen.Og ingen av delene kan fungere uten den andre.Jeg har prøvd tankens kraft som dere ser i historien.jeg har virkelig prøvd å manipulere kroppen.men resultatet ble katastrofalt.Så de som mener at ME sitter mellom ørene tar feil.Iallefall kan den teorien ikke gjelde alle.
 

torsdag 14. mars 2013

Har vi hverdagslykken med oss.

" En glede driver hundre sorger på flukt "
Og det er en sannhet. Lykke har noe med valg å gjøre.
Vi må inneha motivasjonen for Et ønske om å føle lykke og være lykkelige.
Det jeg mener og tror er at vi må ønske en endring.
 
Vi kan ikke bare la dagene "fly" og si til oss selv i speilet hver dag
at vi er så ulykkelige. Vi må være bevisst på et ønske om å føle lykke.
Blir vi først bevisst det ønsket, så vil lykken, med noen små endringer,
komme av seg selv.
Og endringene er først og fremst å gjøre hverdagen bedre og lysere.
 
Da mener jeg ikke bare det ytre lyset som kan bestå i større glede,
men også det indre lyset.Lyset i hjertet vårt må få skinne.
Som det er meningen det skal gjøre.
Og lar vi hjertet vårt få lys, så vil sjelen vår også stråle, og vi blir lykkelige.
 
Vi må omfavne oss selv i lys og kjærlighet.
Så hvis vi vil leve et lykkelig liv, så gjør vi det.
Og hvis vi vil leve et ulykkelig liv, så gjør vi det !!
Vi må bare bestemme oss for hvilken vei vi vil ta selv.
Det valget kan ingen andre ta for oss.
 
Hvis vi setter for mye fokus på at vi er ulykkelige så blir vi bare mere ulykkelige.
Gråt ut isteden, og fortsett videre med livet.
Det høres brutalt ut, med det er sannheten.
 
Bruk tid sammen med andre mennesker. Spesielt familie og gode venner.Mennesker du er glad i.
"DEN HØYESTE LYKKE I LIVET ER VISSHETEN OM Å VÆRE ELSKET
FOR SIN EGEN SKYLD, ELLER RETTERE SAGT: Å VÆRE ELSKET
TIL TROSS FOR AT MAN ER DEN MAN ER"
 (Victor Hugo)
 
Oppsøk utfordringer og meningsfylt arbeide.
"LYKKENS HEMMELIGHET LIGGER IKKE Å GJØRE DET MAN GJERNE VIL GJØRE, MEN Å KUNNE LIKE DET MAN SKAL GJØRE"
(James M Barrie)
 
Bruk tid på deg selv. Gjør små aktiviteter som gir deg glede. Sett av
litt tid hver dag til noe som beriker dagen din.
"ET LYKKELIG MENNESKE ER EN SOM SKAPER SEG SELV LYKKE"
(Marcus A Antonius)
 
"SIKKERT ER DET, AT LYKKEN ALENE SKAPES I VÅRT
EGET HJERTE"
 J(ohann W Von Goethe)


onsdag 13. mars 2013

Hva er gleden i livet.

La oss reflektere litt over oss selv i hverdagen. Kanskje kjefter vi,og klager mye på filleting.Kanskje jobber vi for mye,er slitne og utbrente.
Hva er det som skal til for å glede oss.
Og uansett hvor godt vi har det, klarer vi ikke å slut...te å be om mere goder. Vi vil ha mer.Vi er blitt svært materiallistiske og stresser alt for mye med å skaffe oss alt vi vil ha.

Tar vi hverdagen og livet vår for gitt, og ikke tenker over hvor godt vi egentlig har det,med det vi har.
Hvis vi isteden for å bruke energi på å klage og strekke oss etter alt det vi ikke har, og heller begynne å være mer takknemlige for det vi har, så vil vi ende opp med å få mer også.

Hvis vi til stadighet konsentrerer oss om hva vi IKKE har så vil vi aldri, aldri få nok heller.
Så ved å fokusere mer på det som er positivt og godt i tilværelsen vår, så vil takknemlighetsfølelsen vokse og gi oss mer kvalitet.
Å prise livet og være mer takknemlig i hverdagen er en holdning som kan være med på å endre omstendighetene våre.Det å verdsette livet er ikke bare et signal til hele universet, men også til vårt indre følelsesunivers.
Lik energi tiltrekker lik energi......

tirsdag 12. mars 2013

Beautiful Eagle! i Native av Eliza Knight
Dalai Lama blev engang stillet dette spørgsmål: "Hvad overrasker dig mest ved menneskeheden?"

Dalai Lama svarede:


 "Mennesket selv - For det ofrer sit helbred for at tjene penge. Derefter ofrer det pengene for at genvinde helbredet - Og så er det så bekymret for sin fremtid, at det ikke nyder sin nutid. Det resulterer i, at det hverken lever i nuet eller i fremtiden. Mennesket lever som om det aldrig kommer til at dø, og så dør det, uden rigtigt at have levet."

...Lever du dagen i dag godt,gjøres alle gårsdager til lykkelige drømmer,og hver eneste morgendag blir et bilde på håp.

Hva er livskvalitet..

Livskvalitet er et temmelig diffust begrep som omfatter mange sider av livet.
Det dreier seg om livslyst og livsglede.  
Det dreier seg om å føle at livet er godt og meningsfylt, iallfall i perioder innimellom bekymringer, sorger, problemer og plager.
 
Livskvalitet er også å føle at en betyr noe...For noen.  
Livskvalitet er verdier som føles, men som ikke er målbare.
Livskvalitet går ikke på hva hva vi mangler eller har, men hvordan man føler med det en har.
 
Livet skal ikke være en konkurranse der vi må prestere bedre enn andre for å bli lykkelig.
Vi får også høyere livskvalitet av å konsentrere oss om vår egen livskvalitet, enn å tenke på alle andres.
Livet skal være vår egen reise der vi selv velger veien, transportmiddelet og destinasjonen.
Så derfor er det ingen grunn til å bry seg om hvordan eller hvor andre reiser.
 
For mennesker med kroniske og alvorlige sykdommer betyr det også mestring. Man må prøve å fokusere på sin indre styrke, og å være like opptatt av det gode i livet som å reparere det vonde.
Ved sykdommer kan det være vanskeligere å oppleve de gode sidene av livet. Men det finnes alltid nye veier å gå, og nye mål å strekke seg mot.
 
Det handler om å se opp og ut mot en ny horisont.♥ 
 
 
 

Vælvære.


For et hærlig vælvære det e te kroppen,og føl at man kan hæng litt i "stroppen"
Å kom sæ ut en tur for å gå,gir en hælsegevinst som bare øke på.
Man føle sæ i hælsa så my ber,og dæm gode dagan blir bare fleir og fleir.
Å tænk for ei årstid vi no går inn i. Vinteren ligg bak oss,tung og stri.
Vi har sola framfor oss no,som varme sjæla di og mi,så go.
E itj livet hærlig dokk
Dokker fra langt ned i sør te dokker langt opp i gokk :)

Skrevet av Eva Lossius Voll.


                                                                 

mandag 11. mars 2013

En bønn om fred.




Jeg gir fred til alle mennesker.

Jeg er fred,og ved harmonien i mitt eget liv frembringer

jeg fred hvor jeg er,og hvor jeg sender mine tanker.

Jeg elsker fred.

Mesteren har sagt:

-Velsignet er de fredselskende,for de skal bli kalt

Guds barn.

Jeg gir min fred til verdensfreden denne dag, idet jeg setter

positive vibrasjoner i mine tanker for fred og harmoni.


~~ Marcello Haugen~~


fredag 8. mars 2013

Blås aldri ut andres lys for at ditt eget skal få skinne i fred.Jo flere lys som brenner sammen,jo lysere blir verden.


Hver gang du tar til orde for noe du tror på,skaper du et håp.

Mennesker gråter,ikke fordi de er svake,men fordi de kanskje har vært sterke for lenge.

Mine to yndige som ble til en.

Tidligere hadde jeg to pupper, en på
hver side. Trodde i min villfarelse
at jeg for alltid gjennom livet slik
skulle skride, med de to yndige fine.
Det er bare dagen i dag vi har
papir på.Morgendagen er enda
ukjent, tåkete og grå.
Og bra er vel det, at vi ikke vet hva
som vil skje, og at dagen i dag er
viktig å holde fast ved.
Og når natten senker seg over sin
klode, så er det godt at vi ingenting
aner, overhodet.


Så kom dagen jeg helst skulle ha glemt.
Beskjeden om at kroppen min hadde
blitt invadert av noe slemt.
Den ene var visst verre enn den andre.
Og den bredde om seg med en større
fart og mere harme.
Så til slutt etter flere runder under
grønne laken, så endte jeg opp med å
miste den ene yndige saken.
Jeg startet en rå kamp med cellegift
som all min styrke krevde.
Infeksjoner etter infeksjoner kom
og gikk, og kroppen den utålmodig
og lei strevde.


Hva er jeg blitt, etter et hardkjør
så stritt. En kvinnekropp som ikke
lengre er hel, med dype arr både utenpå
og i min sjel.
Kroppen har fått seg en knekk adskillig stor,
men er takknemmelig over at jeg fikk
være her på jord.
Det ytre kan legene gjøre noe med, det
indre må jeg selv kjempe med.
Angsten ligger på lur, når tro kommer
neste tur. Jeg vet jeg ikke skal tenke slike
tanker, når mitt hjerte i kjærlighet over
livet banker.


Jeg håpet og trodde på, at etter behandlingen
jeg en friskmelding ville få.
Men fikk fra legene et nytt sjokk, og jeg
kjente at nå hadde jeg fått nok.
Etter operasjoner så mange og lange,
sa legene "at vi håper cellegiften kommer i gang
tidsnok, slik at den eventuelle etternøler
lar seg fange".
Så jeg må enda gå å lure, og prøver så godt
jeg kan og ikke sture.
For behandlingen jeg i 5 år må ha,
skal visst beskytte meg ganske så bra.

Skrevet av Eva Lossius Voll (skrevet om meg selv)

Jeg tror.

Jeg tror på universets skapende kraft.
Jeg tror på englenes kjærlige nærvær.
Jeg tror på et hjerte fylt av kjærlighet og glede.
Men å tro lik meg får være opp til
hver og en i sær.


Jeg får fra universet en gudommelig kraft.
Jeg får fra englene håp og svar på bønnene mine.
Jeg får fra hjertet mitt en sprudlende livsglede.
Jeg skulle ønske alle kunne fått dette med i
livserfaringene sine.


Så vil jeg gi til andre av min kraft fra universet.
Så vil jeg bringe englenes håp og gode råd ut til deg.
Så vil jeg med min livsglede smitte andre på min vei.
Og noen kjærlighetsfylte ord må også
med fra meg.


Dere får også kraft fra universet selv.
Med den kan dere behandle dere selv
mere vel.
Fra englene kan dere be om å få
budskap og trøst.
Og da vil hjertene deres få høre deres
røst.


 Skrevet av Eva Lossius Voll. (skrevet om meg selv)

Da æ kom ut av skapet.

No har æ endelig komme ut av skapet mitt.
Det tok mæ 15 heile år det gitt.
Det va en healer på ei messe i by'n,
som sa "du store min, aner du hva jeg ser
om deg i mitt syn"
Det ante jo ikke æ vett,
så æ fikk beskjed om å dra hjæm,
og finn i vettet mett.
Og der i sofa'n stakar, satt min kjære,
og tok sæ te hauet og sa,
"hjælp mæ,æ gir blaffen om vi e litt sære.
Så æ la handa mi på topplokke hans,
og tru du itj haupina forsvans.
Healeren han ringt mæ om kveld'n han
"ha du no henta fram evnan din sa'n
Æ va jo litt sjokka og utafor,
å det e vel nå som dokk all forstår.
Så va det janteloven da, som banka på,
Æ sku da vel itj bli ein særing som
all kikka på.
Nei du, det va nok bæst å lat som itj nå
ha skjedd, å la bare livet videre få gå.
Åran dæm gjekk og no vil itj æ kast bort
nå'n fleir
Æ gir blaffen i ka folk sei, æ bare veit
æ kan itj hold igjen nå meir.
Så æ heve hauet mett i sky og har fått
ei ny tro,
det e at æ e mæ sjøl så vil tiltroa gro♥


Skrevet av Eva Lossius Voll (om meg selv)

Vi er alle sjåfører i vårt eget liv. La aldri noen ta førersetet ditt.


Et hjerte som elsker er alltid ungt.


Kjærlighetens første bud er å lytte.


Vil du bli elsket så vær selv elskelig.


Snøfnugg.

Kom vesle hvite snøfnugg
og sett deg på min panne.
Fortell om alle stjernene
som seiler over landet.

Kom vesle hvite snøfnugg
og hils på mine hender.
Fortell meg hvor du kommer fra
og hvor din reise ender.

Kom alle hvite snøfnugg,
kom ned, kom ned på bakken,
så jeg kan gi din storebror
en snøball midt i nakken!


Av Halfdan Rasmussen

Frøet.



Jeg ligger bare her og tror
og drikker vann og spiser jord
Her er så varmt og mørkt og rått
Her er så fredelig og så godt
I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske svakt på
Det visker til meg,lillebror
en vakker dag så blir du storA
At du kan løfte taket vekk
og i en bitteliten sprekk
Vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.

Inger Hagerup.

En fin dag.


Ein fin dag i mars såg eg snøklokka stå
med bjeller så kvite og fine
då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
og kasta bort dei gamle skia mine
men vinteren, ja vinteren den kalde
kvite vinteren var enno like kald

Ein fin dag i april såg eg seljetre stå
med gåsungar mjuke og fine
då tenkte eg, då trudde eg at no var det vår
og kasta av dei varme kleda mine.
men vinteren ja vinteren den kalde
kvite vinteren var enno like kald.

Ein fin dag i mai såg eg løvetann stå
med gullkroner lyse og fine.
då tenkte eg, då visste eg at no var det vår
og kasta alle sorgene mine
for vinteren ja vintern den kalde
kvite vinteren var ikkje meir å sjå.
Bjarte Leithaug

torsdag 7. mars 2013

Det vakreste på jord.

Det vakreste på jord er det som i hjertet vårt bor.
En kjærlighetskraft så stor og som omslutter
hver søster og bror♥


Det vakreste på jord er å gi og få kjærlighet.
Og at vi også med hjertet lever og ånder
i ærlighet♥


Da vil vi mykne og ikke gjemme oss bak et skall,
og vi vil leve som det er meningen
vi skal♥


Ved å inneha en kjærlighetskraft så stor
vil vi være de vakreste på jord♥

Skrevet av Eva Lossius Voll.



Oppvåkning.

Når kroppen får kjenne slag etter slag over tid,
kan det sette seg en smertefull fibromyalgi.
Hva vet vi om kroppens anatomi,og hva det vil si
at vi istedenfor å ta i mot, bare vil gi og gi.
 
Er det noen som kunne ha sagt i fra  og
bedt oss stoppe opp.
Håpet hadde jo vært at vi selv kunne forstå,
at nok var nok.
 
Men tankene som ligger i sjelen langt der bak,
er nok en forunderlig rar sak.
Vi kobler tankene glatt over på noe annet,
når smerter og stivhet blir dagens sannhet.
 
Vi vil jo slettes ikke høre på noen andre,
vi vet jo selfølgelig best hva som oss selv vil gagne.
Derfor blir det til syvende og sist bare oss selv
igjen å klandre.
 
Og når kroppens smerter har nådd dypt nok inn
i sjelen og fått festet seg i våre tanker,
så er det ikke annen råd enn enn langvarig
hvile som vanker.
 
Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå i livet,
at kropp og sinn må samarbeide for å klare kivet.
Vi kan aldri gå samme vei en gang til,
for livet har ingen angreknapp å vise til.
 
Erkjennelsen over at kampen ikke endte til vår fordel,
er for oss et nederlag som sliter på vår sjel.
Men vi må prøve så godt vi kan å snu disse nedbrytende tanker
 og se oss selv som like verdifulle selv om vi ikke alt klarer,
og noe kroppslig manker.
 
Vi må lære å respektere og elske oss selv,
før vi kan begynne å behandle oss selv mere vel.
 
Jeg kan godt fortelle om meg selv,
hvis det kan få andre til å tenke mere på seg selv.
Først ble jeg varslet med smerter og betennelser
i nakke.
Så spredte det seg til resten av kroppen ganske
så sakte.
 
Så snakket kroppen hardere til meg.
Prolapser,høyt blodtrykk, angina, utmattelse,betennelser,
b 12 sprøyter ,infeksjoner,atrose og fibromyalgi kom i min vei.
Kortison måtte bli min bane,
for at jeg arbeidslivet skulle klare.
 
Til slutt banket kreften på min innerste dør.
Jeg hadde ingen krefter til å si STOPP.
ville jeg nå bremse opp, og ta hensyn til en utslitt kropp
som alle med en slik diagnose bør.
 
Det var altså kreften som til sist skulle bremse meg
 ved å gjøre meg angsfyllt og vred.
 Men den sørget også for at jeg i fremtiden vil behandle meg selv
 med mere respekt og finne indre fred.
 
Så nå ser jeg på livet med andre øyne enn før,
og vil leve livet til fulle før jeg dør.
og takknemlighet og ydmykhet er også ord
 jeg verdsetter  og lytter til mer enn før.
 
Så konklusjonen min blir vel da, at jeg er kommet til 
jorden for å lære og respektere meg selv,
og ved å la kjærlighetens magi til livet få fylle meg, 
 Og ikke minst  elske meg selv♥
 
 
Skrevet av Eva Lossius Voll.