fredag 8. mars 2013

Mine to yndige som ble til en.

Tidligere hadde jeg to pupper, en på
hver side. Trodde i min villfarelse
at jeg for alltid gjennom livet slik
skulle skride, med de to yndige fine.
Det er bare dagen i dag vi har
papir på.Morgendagen er enda
ukjent, tåkete og grå.
Og bra er vel det, at vi ikke vet hva
som vil skje, og at dagen i dag er
viktig å holde fast ved.
Og når natten senker seg over sin
klode, så er det godt at vi ingenting
aner, overhodet.


Så kom dagen jeg helst skulle ha glemt.
Beskjeden om at kroppen min hadde
blitt invadert av noe slemt.
Den ene var visst verre enn den andre.
Og den bredde om seg med en større
fart og mere harme.
Så til slutt etter flere runder under
grønne laken, så endte jeg opp med å
miste den ene yndige saken.
Jeg startet en rå kamp med cellegift
som all min styrke krevde.
Infeksjoner etter infeksjoner kom
og gikk, og kroppen den utålmodig
og lei strevde.


Hva er jeg blitt, etter et hardkjør
så stritt. En kvinnekropp som ikke
lengre er hel, med dype arr både utenpå
og i min sjel.
Kroppen har fått seg en knekk adskillig stor,
men er takknemmelig over at jeg fikk
være her på jord.
Det ytre kan legene gjøre noe med, det
indre må jeg selv kjempe med.
Angsten ligger på lur, når tro kommer
neste tur. Jeg vet jeg ikke skal tenke slike
tanker, når mitt hjerte i kjærlighet over
livet banker.


Jeg håpet og trodde på, at etter behandlingen
jeg en friskmelding ville få.
Men fikk fra legene et nytt sjokk, og jeg
kjente at nå hadde jeg fått nok.
Etter operasjoner så mange og lange,
sa legene "at vi håper cellegiften kommer i gang
tidsnok, slik at den eventuelle etternøler
lar seg fange".
Så jeg må enda gå å lure, og prøver så godt
jeg kan og ikke sture.
For behandlingen jeg i 5 år må ha,
skal visst beskytte meg ganske så bra.

Skrevet av Eva Lossius Voll (skrevet om meg selv)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar